Europa vakler. Fire år etter finanskrisen er den europeiske økonomien fremdeles i elendig stand. Statsgjelden har skutt i været, budsjettunderskuddene er gigantiske og arbeidsledigheten i eurosonen er på over elleve prosent. Den sosiale nøden er påtrengende og det er ingen tegn til bedre tider. Kort sagt: fremtiden ser bekmørk ut.
Det var ikke slik det skulle gå. I år 2000 vedtok EU Lisboa-strategien. Innen 2010 skulle Europa utvikle seg til å bli verdens mest konkurransedyktige og bærekraftige region. Økonomien skulle blomstre og levestandarden skulle opp. Det hele startet bra: unionen hadde fått en felles valuta, og øst og vest ble i 2004 forent, da åtte tidligere østblokk-land ble innlemmet.
I løpet av noen skjebnesvangre høstuker i 2008 bryter hele det internasjonale finanssystemet sammen. Kredittmarkedene tørker opp og verden slenges ut i resesjon. Etter hvert som månedene går blir det klart at tilstanden i den europeiske økonomien er mer alarmerende enn noen hadde trodd. Det viser seg at Hellas systematisk har feilrapportert tilstanden til statsfinansene sine. I Irland og Spania tar en boligboble av monumentale dimensjoner knekken på den nasjonale økonomien, og i Italia er et mangeårig politisk vanstyre i ferd med å kjøre landet konkurs. Også europeiske stormakter sliter; tidligere sterke industriland som England og Frankrike strever også med stigende arbeidsledighet og for store utgifter i forhold til inntekter. Og sentralt i det hele, et scenario som var utenkelig bare få måneder tilbake i tid, en Euro som kan bryte sammen.
Da Euroen ble opprettet var mange økonomer bekymret. Her laget man en felles myntenhet for et mylder av land. Alle med forskjellig budsjettpolitikk, industri og utfordringer. Det var et typisk EU-prosjekt fult av kompromisser og uenighet. Man ville ha en monetær union, men nasjonalstatene var ikke villige til å avgi kontroll over egne budsjetter. Problemer fikk man ta etter hvert som de kom. Det gikk som det måtte gå, og i løpet av 2009 begynte euroen å knake i sammenføyningene.
Fire år etter finanskrisen rangler Europa fremdeles på avgrunnens rand. Lite har skjedd, bortsett fra at arbeidsledigheten har blitt enda høyere og statsgjelden enda større. De fleste land kutter hardt i budsjettene. Lønninger fryses, trygder kuttes og pensjonene senkes. Over hele kontinentet har offentlig sektor blitt satt på en kraftig slankekur. Man er fastlåst i en ond sirkel. Når budsjettene kuttes, minskes aktiviteten i en allerede svak økonomi. Etterspørsel etter varer og tjenester synker. Som resultat av dette mister folk arbeidsplassen og staten mister skatteinntekter. Utgifter forbundet med trygder og støtteordninger eksploderer. Gjelden går opp og underskuddene er like store som før.
Det finnes ingen enkle løsninger på krisen. Man har gjennom en årrekke levd på et lånekalas der forfallende lån har blitt finansiert gjennom opptak av enda nye lån. Samtidig som man har lånt seg til pipa, har vi sett en avindustrialisering uten like. Europeisk industri har blitt lagt ned til fordel for en økonomi basert på salg av varer og tjenester. Resultatet: et stadig økende forbruk og en stadig synkende produksjon av verdier.
Hvordan vil fremtiden se ut? Europa står definitivt overfor store utfordringer. Omstillinger må gjøres innen de fleste deler av samfunnet. Nye industrier må utvikles, offentlig sektor balanseres og man må ta høyde for en eldrebølge som kommer stadig nærmere. Oppi alt dette må man også sørge for at befolkningen ikke presses for hardt. Det har vært fire harde år og hvis befolkningen mister troen på en lysere fremtid er veien kort fra orden til kaos. Vi ser det allerede. Store demonstrasjoner er dagligdags, og ytterkantene i politikken øker sin oppslutning. Det må vises politisk balansekunst av rang. Men Europa har vært ute en vinternatt før. Med en rettferdig fordeling av byrdene, og samarbeid istedenfor indre splid, kan kanskje kontinentet nok en gang reise seg opp av asken. Vi lever i spennende tider.
18 October 2012
