Hvordan kan vi skape en økonomi som gir rom for mangfold uten å være kapitalistisk, og som er sosial uten å innebære sosialistisk sentralstyring? Deltagerøkonomi tilbyr et alternativ basert på felles eierskap og beslutningstaking. En ugjennomførbar anarkistisk utopi, eller et faktisk alternativ til kapitalisme og nåværende former for sosialisme?
David Marty, en forkjemper for deltagerøkonomi. Foto: fotogjengen.samfundet.no.
På møtet “verdens økonomiske framtid”, startet David Marty talen sin med å slå fast at det ofte er lettere å si hva man er mot enn hva man er for. De fleste av oss har gitt opp sentralstyrt sosialisme, selv om vi liker ideene om likhet og rettferd. Vi ser også de utnyttende og forskjellsskapende trekkene til hvordan kapitalisme fungerer. Sosialdemokratier anses gjerne som en middelvei, men også det har svakheter, og passer kanskje ikke for alle land. Kan deltagerøkonomi (også kalt parecon) være et alternativ?
Grunntrekkene
Intensjonen bak deltagerøkonomi kan oppsummeres som å “promotere selvstyring, solidaritet, mangfold og rettferdighet”. David Marty fokuserte en del på hva parecon innebærer på arbeidsplassen.. Et sentralt punkt er å fjerne systemet der noen ender opp med interessante og berikende jobber, mens andre gjør arbeid som bare er fysisk og psykisk utmattende. Alle arbeidsoppgaver vil bli gitt en poengsum for å symbolisere graden av berikelse de innebærer, og hver arbeider får både berikende og utmattende oppgaver. En professor driver ikke bare med undervisning og forskning, hun vasker også kontoret sitt selv. Totalt sett bør alle ende opp med samme grad av berikelse.
Hierarki skal unngås så langt det er mulig, både i jobbsammenheng og i resten av samfunnet. Avgjørelser tas gjennom et proporsjonalt avstemningssystem, basert på hvor påvirket hver person vil bli av utfallet av valget. Hierarki vil av og til bli nødvendig, men ledelsesjobben vil roteres på.
Ettersom alle vil ha varierte arbeidsoppgaver, er lønnen lik for alle arbeidstimer. Så det som avgjøre hvor mye man tjener, er hvor mange timer man jobber, eller som deltagerøkonomer vil si, hvilken innsats man legger i.
Mye å lure på
Allerede nå vil en leser med bare liten evne til å tenke kritisk ha mange spørsmål i hodet. Hvordan skal vi bli enige om hvor berikende arbeidsoppgaver er? Vil ikke det variere fra person til person, basert på interesser og evner? Og hva med utdannelse? Vil det ikke være bortkastet å bruke årevis på høyere utdannelse dersom man ender opp med å vaske gulv likevel? Og blir alle nødt til å ta høyere utdannelse, for å kunne gjøre de “berikende” oppgavene de blir tildelt? Dette er bare noen av spørsmålene man kan sitte igjen med etter å ha hørt bare litt om deltagerøkonomi.
Hvis du synes det om arbeidsplass var sprøtt, hør da på hva som forslås om ressursfordeling og prissetting. Hvert år, vil alle måtte skrive en liste over hva de planlegger å konsumere de neste tolv månedene. Priser settes basert på denne oversikten over etterspørsel, og også med tanke på kostnader for miljø og arbeidere. Et produkt som både er veldig miljøskadelig og krever noe ekstra av de som lager det, vil bli dyrt.
Fra harselas til hyllest?
Til tross for at meningen er god, er det så mange ting å sette spørsmålstegn ved at det ville være lett å avvise systemet tvert. Men det har da skjedd flere ganger gjennom historien at ideer har blitt latterliggjort, for deretter å bli noen av de største og viktigste oppdagelsene verden har sett? Og selv om systemet ikke er godt nok utviklet til å kunne settes i praksis idag, kan det bearbeides, slik Vancouver deltagelsøkonomiske kollektiv driver med. Så lenge de nåværende systemene ikke bidrar til å skape en slik verden vi ønsker, bør vi ikke da prøve å komme opp med forslag til bedre løsninger?
18 February 2013
