Fra 2000 til 2010 ble det forhandlet om 1,3 milliarder mål jord i Afrika, et område som er større enn hele Sør-Afrika Denne typen utenlandske investeringer kan skape arbeidsplasser og økt velstand, men skremmende ofte blir fattige bønder stående igjen som taperne i avtaler som i hovedsak tilgodeser vestlige selskaper.
Eierforholdene i Afrika er ofte uformelle. Jord som har blitt brukt av familier til gårdsdrift i generasjoner kan på papiret være offentlig eid. Derfor har bøndene ofte lite de skal ha sagt når jorden selges, siden den juridisk sett aldri har vært deres. – Det viser seg at mange investorer utnytter svakheter i systemet, og påvirker eller overtaler myndighetene til å gi dem jord—ofte som en gjenytelse for løfter om investeringer, sier Steve Muchin i Eastern African Farmers Federation til Bistandsaktuelt.
Store lovnader
Tanken er at investeringene i afrikanske landområder skal være en vinn-vinn-situasjon, hvor både selskapene og lokalbefolkningen skal nyte godt av stordriftsfordeler og bedre teknologi. Til dels kan nok dette være riktig, da selskapene kan gi arbeid til mange. Eksempelvis har det norske selskapet Green Resources investert stort i skogbruk i Mosambik, og har som målsetning å sysselsette 12 000 mennesker på Lurio-plantasjen i innlandet. For mange er dette en velsignelse, da jobben gjør det mulig å øke levestandarden betraktelig. Green Resources har også lovet å bygge et skolebygg på Lurio-plantasjen.
Middelmådig realitet
Realiteten er imidlertid mindre rosenrød. Skolebygget er fortsatt halvferdig, fem år etter at løftet ble gitt. Da Bistandsaktuelt besøkte Lurio-plantasjen, måtte Green Resources møte kritikk for blant annet sene lønnsutbetalinger og dårlig sikkerhet på arbeidsplassen. Mer alvorlig er imidlertid at arbeidskontraktene som gis kun er midlertidige. Firebarnsmor Amelia Amis (28) forteller til Bistandsaktuelt at selv om hun trives i jobben, så varer kontraktene kun i ti måneder. Når kontrakten går ut, er det usikkert om hun får ny jobb. For mange av arbeiderne er framtidsutsiktene dårlige. Amis og hennes kollegaer jobber i et distrikt hvor Green Resources kun eier en begrenset mengde jord. Får ikke selskapet tak i mer jord er det lite sannsynlig at de får mer arbeid.
Et nyansert bilde
Hvorvidt selskaper som Green Resources virkelig forbedrer forholdene i Afrika er et åpent spørsmål. Det finnes klare fordeler med utenlandske investeringer i Afrika. Det er ingen tvil om at investeringene kan bidra til økt økonomisk aktivitet i fattige land. Man skal også være forsiktig med å undervurdere betydningen av sysselsetting og kompetanseheving av befolkningen. Likevel har investeringene en hel del uheldige sider. Det viser seg at miljøspørsmål ofte ikke prioriteres av selskapene, noe som kan være en trussel for lokalbefolkningen. Utviklingen er ikke bærekraftig og kan gjøre at Afrika tømmes for naturressurser som eksporteres ut av kontinentet. Landområdene som tilbys til investorer blir tidvis fremstilt av myndighetene som eierløse, mens det i realiteten kan være områder som er viktig for lokalt landbruk. Kort fortalt: Maktforholdet mellom en fattig lokalbefolkning og store internasjonale selskaper gjør at premissene for salg av jord ofte blir i selskapenes favør.
09 February 2013
