Handel med klimakvoter blir av mange sett på som et viktig steg i retning lavere utslipp av drivhusgasser. Kyotoprotokollen forplikter industriland til å kutte mengden CO2-utslipp, og legger opp til finansiering av klima-vennlige utviklingsprosjekter. Systemet trues dessverre av svakheter.
Kvotehandelsystemet er en del av Kyotoprotokollen, som de fleste land i verden har ratifisert. I avtalen har man fastsatt hvor mye CO2 hvert land kan slippe ut over en viss periode for å oppnå ønskede kutt, og kvotene fordeles basert på dette. Innad i landene bestemmer man i hvilke sektorer utslippene skal kuttes, og store bedrifter innen disse sektorene får utdelt kvoter. Også organisasjoner og enkeltpersoner kan handle med klimakvoter, dersom de vil forbedre sitt eget økologiske fotavtrykk. Handelen kan foregå direkte mellom aktører, eller via meglere og banker.
Dersom land ikke holder seg innenfor grensa, kan de kjøpe flere kvoter eller investere i klimaprosjekter. Det vi kaller kvotehandel er direkte kjøp av klimakvoter fra aktører som slipper ut mindre enn de etter avtalen kunne gjort, der hver klimakvote tillater utslipp av ett tonn CO2. En annen mulighet er å investere i godkjente utslippsreduserende prosjekter i utviklingsland, kalt den grønne utviklingsmekanismen. Et eksempel på dette finner vi i Nigeria, hvor høy bruk av ved i matlaging har ført til avskogning. Der vil det over en periode på fem år bli distribuert matlagingsanretninger som krever 80 prosent mindre ved enn tradisjonelle metoder. Bedrifter kan også finansiere godkjente prosjekter i andre industriland, som et fellesprosjekt for å få ned utslippene i den rike delen av verden. Norge har blant annet deltatt i Verdensbankens karbonfond med prosjekter i Øst-Europa. Prosjekter godkjennes av et oppnevnt styre som ligger under FN.
En svakhet ved kvotesystemet er at prisen på klimakvoter bestemmes av markedet. Varierende mengde utslipp over tid fører til varierende etterspørsel og pris. Bedrifter kan benytte seg av dette, og kjøpe mange kvoter når prisen er lav, noe som betyr at mindre penger går til klimatiltak som kvoteinntektene er ment å brukes til. Det skaper også ustabilitet for de som jobber med prosjekter som baserer inntektene sine på denne typen finansiering.
Det er også usikkert hvor pengene fra kvotehandel havner. Det har blitt dokumentert at norske aktører har kjøpt kvoter av selskap som driver med miljø- og helseskadelig virksomhet. Noen planter skog ett sted, men hugger ned regnskog andre steder. Andre forurenser landsbyer i India.
Å tro at handel med klimakvoter er et omfattende nok tiltak til å styre verden i en annen retning enn mot katastrofale klimaendringer er særdeles optimistisk. Riktignok er dette systemet absolutt et steg i riktig retning. Likevel er det viktig å være nøye på hvor pengene går, og å sette spørsmålstegn ved hvordan vi lever. Det ansvaret må vi ta. En grunnleggende endring i hvordan vi forholder oss til jorda og dens ressurser er det eneste som kan gjøre en virkelig forskjell.
02 February 2013
