To viktige organisasjoner innen verdenshandel er Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Pengefondet består av 188 land, og har som mål å legge til rette for internasjonal handel, fremme monetært samarbeid, redusere fattigdom, skape finansiell trygghet og promotere høy sysselsetting og økonomisk vekst. Verdensbanken, som har like mange medlemmer, tilbyr finansiell og teknisk assistanse til utviklingsland. Bankens hovedvisjon er å redusere fattigdom.
Makt og penger hånd i hånd
Man kan like eller mislike strategiene de to organisasjonene tar i bruk for å nå sine respektive mål, men et annet og mer fundamentalt aspekt er hvordan beslutningsmakt er fordelt mellom medlemmene. I Det internasjonale pengefondet er makt fordelt med utgangspunkt i økonomiske faktorer som nasjonal inntekt, pengefond og handelsbalanse. Det er også relatert til hvor mye et land bidrar til fondet; jo mer man gir, jo mer makt får man tilbake. Dette proporsjonale systemet gir medlemslandene maktkvoter, og fører til at de rikeste landene får en mye større andel av makten enn resten av verden. USA har den klart største kvoten, med 17.4 prosent (i 2010). De såkalte G7-landene, det vil si USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Canada, Japan og Italia, har til sammen 43.4 prosent, og alle industriland kombinert holder 57.7 prosent av stemmene. Hele Afrika har til sammenligning mindre enn 5 prosent.
Verdensbanken har også et vektet stemmesystem, der makt blir fordelt basert på landenes eierandel i banken. Det har blitt dokumentert at dette gir G10-landene (G7 pluss Sverige, Nederland, Belgia og Sveits) muligheten til å danne en flertallskoalisjon som kan kontrollere all beslutningstaking. Selv om det ikke er uproblematisk å anta at disse 11 landene vil ha likt ståsted i alle saker, er de generelt sett få nok og like nok meningsmessig til å danne en effektiv samarbeidsgruppe.
Avgjørelser utenfor rekkevidde
Dette er et problem, fordi det betyr at avgjørelser som angår utviklingsstrategier, gitt av Det internasjonale pengefondet sine krav og planer, og mulighetene for å gjennomføre slike planer, avhengig av støtte fra Verdensbanken, ikke blir tatt av de som strever for å oppnå et anstendig velferdsnivå i landene sine, men av den finansielle og politiske eliten i rike land som har sine egne interesser og planer.
Så lenge dette er hvordan to av de viktigste organisasjonene for internasjonalt handelssamarbeid er organiserte er det særlig viktig å ha arenaer der folk fra land i ulike posisjoner kan møtes som jevnbyrdige. Det er selvsagt ikke slik at avgjørelser om internasjonal politikk og global handel faktisk tas under ISFiT, i motsetning til hos Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Poenget er at når festivalen er over, vil framtidas beslutningstakere ha erfaring med å møte hverandre i et forum der alle meninger teller like mye. Forhåpentligvis gjør dette det mindre sannsynlig at de samme personene vil ignorere stemmene til andre senere i livet, når de møtes under andre forhold.
10 February 2013
